Fristelse

Denne artikkelen er skrevet av Svein og stod i Golfstrømmen Nr.1-2007 (Golfstrømmen er Sola Golfklubbs magasin)

Led oss inn i fristelse

Problemet med å motstå fristelse er at du kanskje ikke får en ny sjanse.
Edwin Chapin -Forfatter

Det er blitt vanlig at alt skal rangeres ; høyest, lengst, vanskeligst, dyrest. finest osv. Med ett ord skal man beskrive opplevelser, gjenstander, områder og bygningsstrukturer. Golftidsskrifter kårer de 100 vanskeligste eller beste banene, det beste lange par 4-hull, det beste korte par 5-hull osv.

Som jeg har nevnt i tidligere artikler, er der svært delte oppfatninger om hva som gjør at en bane er god eller dårlig. Golfarkitekter har for eksempel alltid vært svært skeptiske til at lengden har stor betydning når man skal rangere en bane, på samme måte som om man skal bedømme et maleri utifra størrelsen eller et dikt utifra antall ord. Vi snakker heller om “fun to play” (spilleglede) som er en følelse og dermed vanskeligere å rangere eller måle.

Når man har spilt golf noen år, har man samlet mange golfopplevelser; man har spilt flotte og kjente baner, spektakulære hull og etter hvert utført flere slag som man i utgangspunktet ikke hadde drømt om å få til eller torde utføre, men man gjør det allikevel, fordi man er blitt fristet.

Golfarkitekturen har mange golfhull som kan betegnes “store” eller bare “klassiske”. Man har hull 17, “The Road Hole” og hull 11, “Eden” på Old Course St. Andrews, Hull 16 på Cypress Point Golf Club, hull 8 på Pebble Beach Golf Links og ikke minst hull 11, 12 og 13, “The Amen Corner” på Augusta National. Klassiske golfhull er ikke klassiske bare fordi de er vanskelige å få par på, eller tidløse fordi de er flotte å se på. Isteden blir de snakket om og elsket fordi de gir golfspilleren flere spillevalg, fra det enkle og sikre til det usikre og heroiske.

Føler du sterk trang til å spille lange, smale golfhull med tre og rough på begge sider som gjør at du slipper å foreta valg? Golfhull med flate greener og en bunker på hver side av fairwayen, der neste hull er likt og går parallelt med det forrige, får dette sansene til å våkne og man føler at man er med på noe unikt? Gir et slikt scenario muligheten til å se for oss mange kreative slag som frister oss til å prøve noe spektakulært for å oppnå fordeler ved påfølgende slag? Selvfølgelig ikke.

De banene som vi ønsker å spille, har hull som får oss til å forsøke noe som vi kanskje eller kanskje ikke vil være i stand til å utføre. De får oss til å komme tilbake igjen og igjen samme hvilke traumer de har påført oss tidligere fordi de gir oss mulighet til å overvinne dem hvis vi foretar de rette valgene. De motiverer oss til å fortrenge frykten for å slå dårlige slag og får oss til trekke frem våre beste slag, selv om sunn fornuft sier at slår vi kort om greenen og deretter et godt wedgeslag inn, vil dette gi et akseptabelt resultat. Men det er ikke det akseptable vi husker, men det spesielle.

Den største fristelsen er….. å slå seg til ro med for lite
Thomas Merton -Poet

Fristelse er grunnen til at vi føler glede når vi spiller et kort par 3-hull, med pinnen plassert i et hjørne av greenen, med dype bunkre på tre sider, med en mulighet for å spille safe mot midten av greenen, noe som vil være enkelt for alle og enhver, men som ikke tester golferens mot. Det er fristende å gå for flagget, og det blir selvfølgelig den valgte løsningen. Får vi birdie, vil vi huske det i mange år. Får vi 10, vil vi huske det også.

Alle golfbaner burde ha minst to korte par 4-hull. Golfspillere på alle nivå får da muligheten til å glede seg over og ta del i de spillealternativene som disse hullene har. Alle kan bli fristet til å prøve noe som de kanskje vet innerst inne at de ikke mestrer, og selv de beste spillerne i verden
blir mange ganger offer for å prøve å drive en green, selv om fornuften sier dem at i 9 av 10 tilfeller vil det gi best resultat å velge sikre alternativ. Dette gir også rom for dem som slår kort til å snike seg til par eller birdie hvis hullet spilles på en klok måte.

Hvem kan motså fristelsen å prøve å gå for greenen i 2 slag etter en god drive på et kort par 5-hull? Selv om resultatet til slutt kan bli katastrofalt, er fristelsen til å kunne få eagle for stor. Man tar sjansen. og igjen ligger muligheten åpen for den som slår kort og spiller kløktig.

Man kan også bli fristet på lange par 4-hull. Arkitekten har kanskje med vilje laget en smal åpen “korridor” mellom to dype bunkre mot greenen. Ligger man på rett sted på fairwayen, kan man bli fristet til å ta frem 3-wooden for å rulle ballen inn, selv om fornuften sier 5-jern og wedge.

Fristelse virker bare når man får noe igjen for å ta en sjanse, altså “risk and reward”. Hvis et hull er designet slik at man etter å ha utført karrierens beste drive står foran et vanskeligere annetslag enn han som spilte safe, sier det seg selv at man neste gang ikke prøver den vanskelige løsningen.

Den prosentvise muligheten for å kunne lykkes må ikke være for lav. Hvis straffen ved å mislykkes er totalt ødeleggende for sluttresultatet, vil ingen prøve seg, og fristelsen er ingen reell fristelse.

Plassering av fairwaybunkre gir også rom for fristelser og “risk and reward”. Ved å plassere bunkeren diagonalt i spilleretningen, vil det alltid være en avveining hvor stor del man tør å slå over. Å ta sjansen på og deretter se ballen fly over en stor fairwaybunker er alltid en tilfredsstillelse, spesielt hvis man vet at man da får en bedre innspillsvinkel til greenen. En annen måte å lage “risk and reward” på, er to fairwaybunkre ved siden av hverandre midt i nedslagsfeltet. Da har man fire valg; forsøke å slå over, legge seg kort, spille rundt eller trille ballen mellom bunkrene.

De klassiske banene har en ting til felles; arkitekten var tilstede i store deler av byggeperioden.
Selv om det ble laget nøyaktige tegninger, ble bunkre flyttet, greenhelninger justert og fairwaykonturer forandret, alt for å sikre optimal golfglede og alternative løsninger ved valg av type golfslag. I løpet av de første årene etter baneåpning, foretok ofte arkitektene finjusteringer inntil de optimale “risk and reward” resultatene var oppnådd.

De klassiske banene hadde i utgangspunktet få eller ingen trær. Etterhvert er det på mange av dem blitt plantet trerekker langs fairwayene samtidig som fairwaybredden er smalnet ved å anlegge høy rough. Dette er stikk i strid med utgangspunktet om alternative spilleruter og fristende “risk and reward” situasjoner. Golfbaner som legger opp til strategiske golf krever brede spillefelt, og heldigvis er det en trend nå å felle trær, klippe rough og oppgradere bunkrene for å gjenskape de gamle mesterverkene. For medlemmene betyr dette “fun to play”, og for klubben betyr det økt interesse utenfra og mer penger i kassen.
En faktor som kan gjøre det problematisk å skape fristelse på moderne golfbaner, er det evindelige maset om å “beskytte par”. I redsel for at hullet skal fremstå som enkelt, fratas golfspilleren muligheten til å foreta kreative og intelligente valg. Et hull blir fort monotont når det mangler fristende elementer og hullets vanskeligheter ikke kan overvinnes nå og da med birdie og eagle.

Den optimale hindringen skal dra spilleren mot seg, den skal invitere golferen til å komme så nær han tør uten å brenne fingrene. Spilleren som tar sjansen, skal være spilleren som får fordelen.
John Low -Golfbanearkitekt 1903

Fristelse er best definert når arkitekten stiller interessante spørsmål og golfspilleren finner ut den beste måten å besvare dem. Spilleren er ansvarlig for sine valg og kan ikke skylde på andre enn seg selv hvis valgene er feil. Men hvis valgene er riktige og resultatet blir strålende, kan han sole seg i glansen av sin egen suksess; han forstod spørsmålet, besvarte det riktig ved å ta en kalkulert risiko og ble belønnet for intelligens, tålmodighet, mot og tekniske ferdigheter.

fristelse1

Cypress Point CC-California Ark.: A. Mackenzie

fristelse2

Barnbougle Dunes- Australia Ark.: Tom Doak

fristelse3

Pine Valley-USA Ark.: G. Crump

fristelse4

Pine Valley- USA Ark.: G. Crump