Klassisk arkitektur

Denne artikkelen er skrevet av Svein og stod i Golfstrømmen nr.2-2006 (Golfstrømmen er Sola Golfklubbs Klubbmagasin)

En golfbane som huskes for alltid som en opplevelse å spille, er ikke nødvendigvis en man liker første gang man spiller den, men heller en man liker etter hvert, som god musikk eller god malerkunst. Ingen golfbane kan gi varig spilleglede uten at den er en test for gode spillere, men jeg må understreke at ingen baner kan kalles førsteklasses hvis de ikke appellerer til golfspillere på alle ferdighetsnivå.
-Alister Mackenzie, Golfbanearkitekt
1929

Når du kommer til en god golfbane , ønsker du så voldsomt å spille at du knapt har tid til å skifte sko.
-Ben Crenshaw, Golfspiller og Golfbanearkitekt

Hva er det som gjør at golfspillere reiser rundt halve jordkloden for å spille en golfbane som de har hørt om, lest om, eller har besøkt og ønsker å oppleve den gode følelsen som andre har fortalt om eller som de selv har kjent tidligere?

Hva er det som gjør at amerikanere, som man skulle tro hadde nok av flotte golfbaner i hjemlandet, reiser til St. Andrews og står halve natten i kø for kanskje å få en av de få ledige plassene som blir tildelt hver morgen?

15 av de 20 første banene på Golf Digest sin rankingliste av amerikanske golfbaner, ble bygget før 1940. Hva er det som gjør at det er disse som foretrekkes brukt til de store mesterskapene?

Hva er det som gjør at for eksempel den amerikanske banen Sand Hills, som ble åpnet i 1995 og kostet 14 milloner kroner å bygge, er mer populær og rankes langt høyere enn kreasjoner til 600 millioner?
Ordet er spilleglede, eller “fun to play” som amerikanerne kaller det. Verdens golfspillere er i ferd med å oppdage at naturtilpassede golfbaner, etter modell fra golfbaner anlagt av talentfulle arkitekter for 80-90 år siden, er kjekkere å spille. Vil man se kunstig natur, reiser man heller til Disneyland, vil man oppleve fossefall, tar man familien med til Niagarafossen.

Arkitektene fra “the Golden Age”, mellom 1910 og 1930, var overbevist om at bedre konstruksjonsmetoder og nymoderne maskiner ville frembringe baner med enda større variasjon og spilleopplevelser enn de kunne få til.
Det som imidlertid skjedde var at moderne golfutstyr sørget for at golfballen fløy 20-25% lenger enn tidligere. Golfklubbene fikk panikk for at deres gamle bane ville bli “knust” av proene og dermed miste renommé. Forskjellige tiltak ble gjort. Det vanligste var å lage nye backtees, klippe smalere fairways og samtidig slippe opp roughen for å hindre ballen å trille langt og dermed også straffe skjeve slag. Det ble også plantet trær langs alle fairwayene. Alt dette førte til at det eneste som betydde noe var å slå langt og rett. Golfbanens opprinnelige strategi forsvant.

Dette spredde seg også til de nye banene. De ble bygget lange, smale og vanskelige. Samtidig var golfbladene begynt å lage rankinglister og bildereportasjer. Jo flere vanskelige og spektakulære “signaturhull”, jo bedre. Det viktigste var ikke hvordan golfspillere opplevde å spille banen, men hvordan den tok seg ut i golfblader.
Etterhvert begynte alle golfbaner å ligne hverandre. Hvis ikke golfområdet var slik som utbyggeren hadde drømt om, sørget arkitekten og entreprenøren ved hjelp av enorme masseforflytninger at terrenget passet utbyggerens ønsker. Dette fører selvfølgelig til mange ting; dyre bygge- og vedlikeholdskostnader gjør at årsavgiften for medlemmene øker til astronomiske summer noe som igjen fører til at den forventede og ønskede tilgangen til golfsporten flater ut.

På begynnelsen av 1990-tallet opplevde man at interessen for de gamle, klassiske banene og “de gamle mestre”, de arkitektene som lagde disse fantastiske banene tok seg voldsomt opp. Gamle bilder som viste hvordan banene så ut like etter at de var tatt i bruk, ble funnet og samlet i bøker. samtidig som biografier av arkitektene ble utgitt. Medlemmene i de gamle klubbene skjønte hvilke skatter som deres overgrodde hjemmebane skjulte og forlangte ombygging og tilbakeføring til det originale uttrykket.

Etter at flere vellykkede ombygginger var utført, fattet flere og flere arkitekter interesse for de klassiske designprinsipper. Noen utbyggere torde å satse på dette, og mange nye prosjekter ble en umiddelbar suksess. Når investorer ser at man kunne lage baner i verdensklasse til en brøkdel av kostnadene av det som er normalt, og som golfspillere elsker, er denne trenden i ferd med å bre seg fra USA og utover hele verden.

Amerikanske arkitekter, som skapte seg et navn i USA på 80 og 90- tallet, er nå i ferd med å etablere seg i Europa fordi det amerikanske markedet ønsker andre arkitekter som sverger til den “minimalistiske” stilen med naturtilpasning og lite massetransport. Det paradoksale er altså at det i Europa, også i Skandinavia, bygges golfbaner til en kostnad og etter designprinsipper som amerikanerne er i ferd med å forlate.
Dette er mulig fordi man helg etter helg får PGA-touren fra disse overmanikyrerte, til forveksling like, golfbanene “live” inn i stuene i hele Europa. Her tror man at det er dette som er det optimale, og at det er det de fleste golfspillere ønsker. Sannheten er at det er kun PGA-proene som ønsker dette, de reiser over hele USA og spiller turneringer hver helg, og de vil ikke overraskes av andre spilleforhold enn det de hadde uken før.

De beste golfbanene man kan oppleve i dag, er de klassiske banene som har fått ligget urørt i Skottland, Australia og USA, samt noen som er bygd det siste tiåret i USA og Australia.
Den kjente amerikanske golfbanearkitekten Tom Doak sier at grunnen til at Australia har så mange gode golfbaner, er at landet ligger så langt fra USA.

Hva er viktig for en golfbanearkitekt i dag som designer golfbaner ifølge de klassiske prinsipper?

Routingplan

Det er helt umulig på forhånd å si hva slags golfhull banen skal inneholde. Golfbanen skal designes slik at den passer det området den skal bygges i.
-William Flynn- Golfbanearkitekt 1927

Routingplanen viser sekvensene av golfhull og er golfbanens infrastruktur. Den er det viktigste skrittet i designprosessen og antyder arkitektens evne å skape variasjon og spennende løsninger utifra områdets forutsetninger.

Mange arkitekter vil fremdelses bestrebe seg på å oppfylle noen “vedtatte” kriterier, som for eksempel at der ikke skal være et par 3 hull før hull nummer 4, eller at to par 3 hull eller to par 5 hull ikke skal etterfølge hverandre osv. Dette kan føre til store terrengforandringer og lang transport mellom hullene. En “klassisk” golfbanearkitekt vil la områdets struktur og hovedelementer bestemme hullsekvensen. Dette kan gjerne føre til at banens par blir 71 eller at to par 3 hull kommer etter hverandre. Men ved å inkorporere naturlige terrengformer, vil variasjonen, spillegleden og naturopplevelsen øke betraktelig samtidig som banen blir unik med sin egen identitet og karakter.

Lengde

Et golfhulls kvalitet skal ikke måles utifra lengde, men heller utifra dets karakter og varible spillemuligheter. Det handler ikke om hvor langt men heller om hvor godt!
-A.W. Tillinghast- Golfbanearkitekt
1925

Helt siden arkitekten Robert Trent Jones Sr. bygde om Oakland Hills før US- Open 1951 av frykt for at den nydelige banen fra 1918, designet av Donald Ross, var blitt for kort, har kravet til økt lengde herjet verdens golfbaner. Proene har økt lengden på sin gjennomsnittsdrive med 10% bare de siste 5 årene, og dette har ført til mange tiltak. Det paradoksale er at slaglengden for gjennomsnittsspilleren er ikke økt i særlig grad, og mange golfspillere opplever at golfbanene er blitt i det lengste laget for dem.

Det er klart at med moderne utstyr og toppspillere som er mer fysisk veltrente enn før, vil mange av de gamle banene være for korte til å avholde mesterskap på, og lengden må økes. Det viktige når man øker lengden på et hull, er å ta vare på hullets opprinnelige spillestrategi og ikke falle for fristelsen å plante hundrevis av trær og la roughen forbli uklippet nær greens og fairways.

Golfbaners lengde er overvurdert og gjør bare at vanlige golfspillere føler det som en evig kamp, spesielt når det gjelder å nå inn på greenen på to slag på et par 4 hull.
Internasjonalt er baner på 6600m regnet som standard og minstemål fra backtee. Lange golfhull er en del av arkitektens repertoar, men kravet til banens minimumslengde tar fra arkitekten muligheten til å lage noen kortere, interessante par 3 og par 4 hull, Variasjon er et nøkkelord i moderne, klassisk golfdesign og gir spillerne opplevelse av mestring istedenfor hele tiden å bli straffet fordi man ikke slår langt nok.

Strategi

Få de PGA-proene til å tenke, og de er i trøbbel.
-Pete Dye- Golfbanearkitekt 1995

Strategi er elementet i golfarkitektur som skal få spillerne til å tenke. Det er arkitektens måte å spørre spillerne om hvordan de har til hensikt å løse de problemene som ligger foran dem, og strategi er også den største forskjellen mellom lange, smale golfbaner og golfbaner bygget ifølge de klassiske prinsipper.
Hvis arkitekten har gjort jobben sin, skal den ruten fra teestedet til greenen som automatisk fører til bedre scoringsmuligheter, være vanskeligere enn den lengre, sikrere ruten. Ellers, hvis man ikke trenger å ta noen risiko, så er der heller ingen forskjellige valg, altså ingen strategi.

I golf har man alltid god tid å tenke ut forskjellige muligheter før man slår neste slag. Dette skiller golf fra de fleste andre idretter der avgjørelsen ofte må tas i løpet av et tiendels sekund.
Mange forskjellige alternativer gir også muligheter for feilvalg og golfspillet vil da bli mer interessant både for spillere og tilskuere på store turneringer.

Problemet er at de profesjonelle spillerne ønsker ikke å måtte ta stilling til alle disse valgene. Helst vil de bare ha ett: Slå langt og rett.

Hindringer

Mange golfspillere har et helt feilaktig inntrykk av hvorfor hindringer finnes på en golfbane. De fleste ser på hindringer som en utspekulert måte å straffe dårlige slag, mens den egentlige meningen er å lage golfspillet mer interessant.
-Alister Mackenzie- Golfbanearkitekt 1927

Bunkre, konturer på spillefeltet, vannhindre, rough, busker og trær brukes i golfbanedesign for å gjøre spillet mer interessant. Disse elementene og deres plassering er det som avgjør om spillerne liker eller misliker banen.

Bunkrene, deres utforming og plassering, er ofte det elementet som betyr mest for banens utseende og karakter. På en golfbane hvor det kun kreves lange, rette slag, vil bunkrene være plassert på hver side av en smal fairway. En moderne golfarkitekt vil plassere bunkrene diagonalt langs den ideelle spillelinjen, altså be spillerne om legge seg så tett til bunkrene som mulig for på den måten å få en bedre innspillsvinkel mot greenen. Men det viktigste er at man kan prøve og feile uten at det medfører fatalt resultat, eller spille seg godt klar fra hindringene. Det blir bare vanskeligere å få god score.

Mange arkitekter liker at bunkrene fremstår med enkle former, enten runde eller ovale etter mønster fra de britiske linksbanene.
De klassiske britiske innlandsbanene og de amerikanske banene har bunkre med former som mer er tilpasset naturens egne, ofte svært forskjellige i dybde og utstrekning.

De klassiske arkitektene var mestre i å forme konturer i spillefeltet for å påvirke ballens retning når den triller langs bakken. Dette, sammen med kortklipt gress, kan ha stor betydning for eksempel ved innspill på et langt par 4 hull.

Trær skal plantes med omhu, helst i grupper og langt fra fairwayen. En tett trerekke er svært straffende og gir få muligheter for heroiske slag retning greenen. Tendensen i dag er at på samtlige av de gamle banene i USA fjernes tusenvis av trær for å øke fairwaybreddene og dermed få tilbake hullenes opprinnelige karakter, variasjon og spillestrategi.

Mange klassiske baner er blitt ødelagt av at høy rough slippes nær fairwayer og greener.
Et godt eksempel på dette, er den fantastiske, skotske banen Carnoustie, en av verdens mest strategiske baner, som under The Open i 1999 hadde landingsområder på 15 meter eller smalere på flere hull. En runde på Carnoustie dreier seg vanligvis om å manøvrere forbi alle bunkrene. The Open i 1999 dreide seg mest om, på en eller annen måte, å prøve å holde seg på kortklipt gress, og det kan neppe kalles strategisk golf.

Vannhindre brukes i begrenset grad på en klassisk gofbane. Grunnen er at de er altfor straffende, man taper minst et slag, uansett. Hvis de brukes, er det på samme måte som bunkre, ved å prøve å legge seg nær dem, får man som regel bedre innspillsvinkel mot greenen.

Greenen

Greener betyr det samme for en golfbane som et ansikt for et portrett.
-C.B. Macdonald- Golfbanearkitekt 1908

Greenen er det siste redskapet en golfbanearkitekt har til å lage variasjon og individuelt uttrykk fra hull til hull. Både greenen og plassering av bunkre må virke som en helhet, ellers vil verken greenen eller hullet fungere. Ingen greener er helt like, og størrelse, form, konturer og antall mulige flaggplasseringer, bestemmer store deler av hullets strategi. Et problem i dag med krav til lavere klippehøyde og dermed raskere greener, gjør at arkitekten ikke kan lage store høydeforskjeller fordi mange av puttene rett og slett vil renne av putteoverflaten.

På de store mesterskapene ser man ofte at der er høy rough helt inn mot selve greenflaten. Dette gjøres for å straffe de spillerne som ikke klarer å stoppe ballen på greenen.

Hvis man studerer de klassiske banene, ser man at grenene ofte er opphøyd og har kortklipte områder på alle skråningene. Å ikke treffe greenen betyr et ekstra, presist slag mot flagget for å redde scoren. Hvordan slaget skal utføres, og hvilken kølle som skal brukes, er spillerens eget valg utifra erfaring, kreativitet og tekniske ferdigheter.

Greenområder med mange konturer, kortklipt gress og velformede bunkre gir mer interessant golf for golfspillere på alle ferdighetsnivåer.

Optimal klassisk, strategisk design?

The Masters spilles som kjent på Augusta National hvert år i April. Mange husker duellen i 1996 mellom 1990-årenes beste golfspillere, Greg Norman og Nick Faldo. Etter tre runder ledet Norman med god margin, men på den siste runden tok Faldo innpå for hvert hull. Da de stod på midt på hull 13, var de helt likt. Hull 13 er et kort par 5 hull dogleg venstre, der utslaget kan være helt avgjørende for den videre strategi. Det beste utslaget fra tee er en lang drive som må hookes rundt skogen langs fairwayens venstre side. Grunnen er at en sidehelning på fairwayen fører en perfekt slått ball fremover og man får et kort innspill til en opphøyd green. Foran greenen er der en bekk og bak er der bunkre.

Millioner av TV-seere fra hele verden fulgte med og kunne konstatere at Faldo hadde slått en drive med en perfekt linje, kanskje litt kort, men lå allikevel flott til på fairwyens venstre side. Norman hadde slått en drive med en liten fade og lå mellom trærne med klar linje til greenen. og Norman brukte nærmere 10 minutter på å bestemme seg før de slo ballen mot greenen. begge brukte opp i mot ti minutter for å bestemme seg for hvilket slag de skulle slå. En feilvurdering, og hele Masters- turneringen kunne glippe.
Fjorårsvinneren, ben Crenshaw satt i kommentatorboksen og visste hvilket dilemma de to spillerne stod overfor: “Jeg kan ikke komme over hvor brilliant dette hullet er, sa han,. “Hvert år står man overfor disse valgene som nesten tar knekken på en.”

Begge hadde mulighet til å nå greenen med sitt neste slag, men å ikke klare det ville være skjebnesvangert for begge. Et sikrere alternativ var å legge seg 50 meter fra bekken, slå en perfekt pitch og deretter en putt for birdie, men det er klart det fristet med eagle-putt.

Til slutt slo Faldo et perfekt innspill og to-puttet for birdie. Norman la seg opp, slo en pitch til en meter fra hullet og fikk også birdie. To alternativer, samme resultat og seier til den strategiske golfbanen Augusta National og banens arkitekt, Alister Mackenzie.