Ombygging og utvikling av en golfbane

Denne artikkelen er skrevet av Svein og stod i Golfstrømmen nr. 2-2007 (Golfstrømmen er Sola Golfklubbs klubbmagasin)

Virkelige gode golfbaner er fulle av overraskelser, og hver overraskelse er stadig bedre, akkurat som en førsteklasses middag; så snart du er ferdig med en rett, så blir en ny, og til og med bedre rett enn den forrige, plassert foran deg.
Robert Hunter- Golfbanearkitekt 1925

Golfbaners arkitektur

Det flotte med golfbaner er at ingen er like. Forskjellen i stil og uttrykk på en kystbane i forhold til en skogsbane, er det som gjør golfarkitektur spennende. Royal Dornoch i Skottland hylles over hele verden som en av de beste linksbanene, mens parkbanen Augusta National, som fremstår som totalt annerledes, regnes, i hvert fall før de siste ombyggingene og treplantingene, som en av de ypperste strategiske banene i verden. Lokale variasjoner i golfbaners uttrykk kan også forekomme, men det er mange ganger utrolig hvordan baner som ligger geografisk nær hverandre, kan være så forskjellige i strategisk og estetisk kvalitet.

De fleste baner er dominert av en stilretning og er preget av det området de er lokalisert på, enten ved kysten, i skogen, i utmark, på landbruksjord eller på fjellet. Noen ganger er dessverre stilretningen preget av påvirkning fra andre baner og terrengtyper, gjerne utenlands, og vil da klart skille seg negativt ut fra omgivelsene.

Alle baner skal være planlagt i harmoni med sine omgivelser og utnytte områdets naturlige potensiale for golfspill til det ytterste. På en riktig anlagt golfbane vil layout og landskapsuttrykk fremstå mer og mer som en enhet etter som årene går.

Verdens beste golfbaner finner man spredt over England, Skottland, USA og Australia.
I noen få tilfeller, ser man regioner med flere golfbaner av kvalitetsmessig og uttrykksmessig homogenitet. Utenfor Melbourne i Australia finnes 6-7 golfbaner av verdensklasse, alle anlagt mellom 1920 og 1940. Årsaken til dette er mange, men noe skyldes nok at det på den tiden fantes arkitekter og medlemmer i regionens golfklubber som var enige om hva gode golfbaner og god golfbanearkitektur var.

Det eneste som skal blande seg inn i greenkeeperens arbeid, er været.
Tom Simpson og H.N. Wethered-Golfbanearkitekter 1927

Tidens tann

Selv om en golfbane er bygget etter alle kjente metoder og forskrifter, har flere av golfbanens elementer en “holdbarhetsdato”; greenene varer normalt mellom 20 og 30 år, vanningsanleggets bevegelige deler 5-10 år, dreneringsledninger tetter seg osv. Holdbarhet er selvfølgelig avhengig av mange faktorer; bygge-kvalitet, vedlikeholdskvalitet, områdets klima (spesielt frost og regn) og banens popularitet; dvs. hvor mange runder som spilles hver sesong.

Drenering

En golfbanes evne til å kvitte seg med overflatevann er alfa og omega. Ingen vil over lang tid være medlem i en klubb som har problemer med våte områder, hvis klubber man ønsker å sammenligne seg med, ikke har disse problemene. Her må man klart skille på hvilke deler av golfbaneområdet som har dreneringsproblemer. Medlemmene vil kunne tolerere noe dreneringsproblemer på fairwayene og i roughen, men våte greener (og foregreener) og teestedområder er uakseptabelt for de fleste.

Sikkerhet

Da golfbanen ble bygget, så gjerne området rundt helt annerledes ut; der fantes kanskje verken veier eller bebyggelse. Man kan gjerne si at golfbanen var der først og at utbyggerne må tilpasse seg den, men slik er det ikke i virkeligheten. Ingen golfklubb kan leve med den negativiteten som følger med at golfballer til stadighet er på avveie.

Miljøhensyn

Verden forandrer seg, spesielt når det folks syn på alle ord som inneholder “miljø”.
Myndighetene vil i fremtiden ikke godta at vannavrenning fra golfbaner skjer direkte til bekker og vassdrag uten at det blir bearbeidet, og for å tilfredstille dette, vil golfklubben bli pålagt flere tiltak.

…og selv om både du og jeg liker trær, må vi aldri glemme at vi har svært lite bruk for dem på en golfbane.

Donald Ross- Golfbanearkitekt 1918

Vegetasjon

Trær eller ikke trær er det som, på verdensbasis, diskuteres mest av medlemmene i golfklubber.
Noen vil fjerne flest mulig, mens andre tar det personlig hvis arkitekten beordrer felling av et eneste tre.
De gamle skotske golfbanene hadde ingen trær. All vegetasjon, hvis det i det hele tatt fantes, var av typen busker. Dette gav banen et åpent preg, der man hadde en viss oversikt.
Trær kom først inn i bildet i USA, hvorfor vet man egentlig ikke. Av golfstrategiske hensyn var det ihvertfall ikke, fordi trær er altfor straffende, spesielt hvis de er plantet som tinnsoldater på begge sider av fairwayene. Noen synes nok trær er dekorative, som i en park. En golfbane er ikke en park, men et område der man frakter en golfball fra et teested til et hull i greenen. På veien blir man utsatt for en del prøvelser, i form av diverse hindre, som bunkre og høyt gress. Hva gjør man egentlig når ballen ligger inni en trerot?
Mange golfbaner vokser igjen og det vil på et eller annet tidspunkt være behov for å foreta
en omfattende fjerning av høye trær, både for å ta tilbake golfbanenes opprinnelige karakter og sørge for nødvendig lys og luft til gressveksten.

En bunker som er plassert hvor en spiller naturlig ønsker å plassere ballen, er vanligvis den mest interessante, fordi dette vil kreve egenskaper av spilleren for å slå over eller unngå bunkeren.

Alister Mackenzie-Golfbanearkitekt 1920

Strategi

Plassering av bunkre og greenenes, foregreenenes og fairwayenes utforming er arkitektens mest effektive redskap for å skape spennende spilleforhold- “fun to play” for alle kategorier golfspillere. Fairwaybunkre er, som jeg har vært inne på i tidligere artikler, ikke plassert for å straffe dårlige slag. Tvertimot, bunkre skal ifølge strategisk golfbanearkitektur ligge i det optimale landingsområdet. Klarer man å legge seg nær dem, har man en god innspillsvinkel til greenen. Golfspillet forandrer seg, til og med vanlige klubbspillere slår 250 meter, og da er en oppjustering av banens strategiske kvalitet en nødvendighet.

Bunkre skal utformes slik at det ser ut som om de er plassert i terrenget av naturen selv. Å få dette til, er stor kunst

Robert Hunter-Golfbanearkitekt 1925

Bunkrenes utforming

De første skotske “bunkrene” var åpne, naturlige sandpartier skapt av erosjon og det var dette som var utgangspunktet for de amerikanske golfbanearkitektene i perioden 1910 til 1930, perioden som vi kaller “The Golden Age of Golf Design”. Det var først etter denne tid at bunkerkantene, både på nye og eksisterende baner, ble “temmet” og noe senere, spesielt i Skottland, stabilisert med torv. Den amerikanske versjonen ble, spesielt fra 1960 og frem til et stykke ut i 1990 årene, en stereotyp, oval variant med skårne kanter. Dette spredde seg, selvfølgelig, til Europa. Men det er verdt å merke seg at det er amerikanske arkitekter som i de senere årene har stått for en renessanse og bygget baner med store, naturlige bunkre som på en fantastisk måte fletter den urørte naturen inn i de klippede golfområdene. Hvorfor dette har bredt om seg, skyldes selvfølgelig at det fantes mange bilder fra “The Golden Age”, men også på grunn av verdens økte miljøbevisshet og sans for de naturlige formene. Samtidig er golfbaner med urørte naturområder mindre krevende med hensyn til omfang av vedlikehold.

Masterplan

Før man begynner å bygge om og videreutvikle en golfbane, må klubben enes om hvor omfattende dette skal gjøres og hvilken tidsplan dette skal gjøres etter. Å utvikle en Masterplan vil avdekke de fleste behov og være et hjelpemiddel for klubben til å prissette arbeidene.
En Masterplan vil på en effektiv måte inkorporere mange av de forannevnte momenter for å heve banens kvaliteter. Eksempelvis på en fairway som trenger ny drenering, vil man samtidig omforme terrenget, noe som gir bedre vannavrenning og mer spennende spilleflater, bygge nye bunkre, eller omforme de gamle, noe som gir bedre spillestrategi og mer naturlig utforming, eller felle mange trær langs fairwayene, noe som gir de dårligere spillerne mulighet til å spille rundt hindrene, samtidig som fairwaybredden økes, noe som hindrer tidkrevende leting etter baller.